Med kun timer igjen til avspark i jubileumskampen så det mørkt ut for Ridabu. Med kun seks kampklare menn og et rigid regelsystem var håpet i ferd med å slukne for de blå. Da to nær invalide spillere så skuffelsen og resignasjonen bre seg hos de resterende seks, gjorde man et ekstra forsøk. Et forsøk som skulle bli direkte avgjørende for kampen.
Av Ole Johnny Sundt

For med under to dager til årets viktigste kamp, måtte Ridabumanager Ole Johnny Sundt ta en trist telefon til motstanderens sjef Lars Mikalsen. Med to av åtte spillere ute med skader, var budskapet at han ønsket å ta med Simen Arnesen for å kunne stille sju mot sju. Forslaget ble blankt avvist, og Ridabusjefen forberedte seg selv og resten på å spille kampen med en mann mindre på banen.

Tapt på forhånd
Sundt beskrev det hele som surrealistisk: «Å forberede seg til kamp, å vite at du har en sjanse i løpet av et år, så blir det en fryktelig nedtur når kampen synes tapt på forhånd. Ingeberg var klar på at det var viktigere å vinne igjen enn det var å vinne på en fair måte. Klart det er vårt problem, og vi aksepterte det, og samtidig vil det vel aldri bli noen debutant i regionskampsammenheng igjen. Til det er regelverket satt til enhver fremtid.
«Men samtidig kan dette ha vært starten på noe for oss. For da vi snakket sammen oss i mellom kvelden før prøvde vi å se positivt på det. Vi begynte å tro det var mulig selv med seks. Og det vekket skjulte krefter hos de som hadde belaget seg på å se det hele fra sidelinjen.»

Teip og smertestillende
Espen Arnesen og Amund Torp bestemte seg likt for å gjøre et forsøk: «Vi måtte forsøke. Vi skulle klare det. Blå i sjela, hjertet pumper blått blod. Vi hadde nok av teipruller og smertestillende. Vi skulle stå sammen med kameratene våre og kjempe.»
«At gutta gjorde et forsøk ga resten et voldsomt løft. Vi har knapt hatt større motivasjon eller vilje til å vinne noen gang,» fortalte kampens nest største spiller, Dag Grytli, etter at dommer Egeberg hadde blåst i fløyten for full tid.

Ridabu ville mest
Ingeberg var totalt sett det beste laget denne lørdagskvelden. De hadde ballen mest, og så tilsynelatende ut til å skape flest sjanser. Ridabu lot Ingeberg beholde ballen, og måtte i stedet være det jagende laget kampen igjennom. Ridabu ville litt mer i hver duell. Det var suksessoppskriften når store deler av Ingebergs plan besto i å lempe ballen inn i feltet.
Ridabu tok ledelsen tidlig i kampen, og fikk med det akkurat det overtaket de trengte. Torstein Frogner dro nydelig av Magne Søby, før han på iskaldt vis satte ballen hardt til høyre for keeper. Frogners første mål i Regionskampen var en perle. Statistikken om at laget som scorer først vinner skulle stå seg, selv om Ingeberg skulle slå tilbake raskt ved Even Egeberg.

Bergkamp-scoring
Etter Egebergs utligning var det Ingeberg som presset på, og fullstendig mot spillets gang var det Ridabu som på ny tok ledelsen rett før pause. Et langt kast fra Busterud ble møtt av David Arnesen, som på Bergkamp-vis runder mannen han har i ryggen og pirker inn 2-1. Dermed kunne Ridabu ta pause med ledelse, i en omgang der Ingeberg hadde vært det førende laget.

En omgang unna himmelen
De to heltene Arnesen og Torp så preget ut i garderoben. De hadde store smerter, og spesielt Torp ytret at han trodde det snart var over, og at vi måtte spare krefter da vi trolig måtte avslutte uten han. Arnesen sine ben var bedre, og poengterte ovenfor Torp at det handla om å være en mann i ytterligere 30 minutter. Man måtte kjempe en halvtime, for så å få den himmelske følelsen av å være mester på ny. Talen inspirerte.
I motsatt garderobe var troen så absolutt tilstede etter en meget god førsteomgang. Trener Mikalsen var klar på at trykket måtte holdes oppe, og at dette ville gi uttelling i løpet av omgangen.

Store Ingeberg sjanser
Ingeberg gjorde som de hadde blitt enig om. De forsøkte. Ridabu blokkerte, taklet, vant dueller og helt bakerst sto en målvakt som tok resten. Ti minutter ut i omgangen klarte Ingeberg likevel å lure forsvar og keeper, men da Magnus Grønsven skulle putte ballen inn i tomt bur misset han, og dermed beholdt Ridabu sin ledelse. Amund Torp beskrev situasjonen slik: «En utligning der, så er jeg sikker på at Ingeberg hadde vunnet. I stedet fikk vi en ny boost, som var sårt tiltrengt etter en vond åpning.»

Et angrep alene
Ridabu sitt eneste offensive spill sto David Arnesen for. Og et angrep alene har sjelden passet bedre. For mens de andre gjorde sitt for å ødelegge for Ingeberg, var det Davids jobb å skape noe. Det klarte han tidvis meget bra, men Ridabu klarte aldri å lure ballen inn bak Remi Farmen i Ingeberg sitt mål.

Spikeren i kista
Med rundt ti minutter igjen å spille skulle det bli langt vanskeligere for Ingeberg. Henrik Mellum fikk kjempetreff på et frispark, og ballen smøg seg inn i hjørnet bak Ingebergs målvakt. Etter dette klarte Ingeberg aldri å kjempe seg til noen store sjanser, Ridabu fikk på ny kjempetreff på et frispark, denne gangen ved Espen Arnesen, og dermed var siste spikeren slått inn i Ingebergkista. Ridabu var regionsmestere for tredje gang på rad.

Kampens store spiller
Hoppende glade Ridabuspillere flokket seg om dagens store spiller Amund Torp. Torp ble selve symbolet på Ridabuånden i det han gang på gang så ut til å være ferdig, men kjempet seg inn i kampen igjen med en sugende takling.
Torp fikk kanskje tidenes minst overraskende pris da han på banketten mottok prisen som årets spiller, til stor jubel fra de resterende spillerne. Man skulle være tverr og kje for ikke å anerkjenne Torps innsats denne kvelden.

Tre på rad
Til tross for å ha vært det beste laget og møtt et skadet dyr ble det nok en gang tap for Ingebergs menn. Dermed har Ridabu en 7-4 ledelse totalt, og vi må helt tilbake til 2009 sist Ingeberg kunne kalle seg regionsmestere. Denne kvelden var det nok en gang Ridabu som kunne smile bredest, der to Ridabugutter kunne glise bredest av alle!