I det nok et feilaktig og løgnifisert referat ligger ute på Regionskampen.net, er det bare en ting som er sikkert: Regionskamp nr. 12 i rekken er kun få dager unna. En jevnbyrdig dyst hvor man kjemper til døden for sitt geografiske opphav. Blåkledde Ridabu møter rødkledde Ingeberg. Vilje mot Tæl. Sofistikerte bohemer mot Illsinte åskoper. Tor Karseth mot Audun Grønvold. Individualistene fra Åker mot Kollektivet fra Hoelsbakken. Game on!

Eller, vent nå litt. Er det riktig å presentere en kamp hvor Ridabu har vunnet 4 av de 5 siste og nå leder 7-4 sammenlagt som jevnbyrdig? En kamp der ingen enda har strøket med som resultat av en velplassert tofotstakling som «kamp til døden»? Nei, med mindre Tor Karseth og Audun Grønvold har utviklet et fiendeskap de jevnlig får utløp for gjennom hissige badminton-kamper, er det vel bare det faktum at blått skal møte rødt som medfører noenlunde riktighet i den introduksjonen. Også individualistene Ridabu da. Og kollektivet Ingeberg. De store egoene mot fellesskapet. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Eller?
Av Mikal Larsen

Vi skriver 12. juli 2009. Ingeberg har akkurat sikret seg sin tredje seier på fire førsøk. Man snakker om det kollektive Ingebergs solide balletak på et langt mer individualistisk anlagt Ridabu. Man snakker om hvordan en klokkertro på at samholdet og felleskapsfølelsen gjør menn til kjemper og hvordan mangelen på de nevnte faktorer gjør de store Ridabu-stjernene til evneveike «has-beens». Ja, man snakker sågar om hvordan en tidligere så ruvende lagleder som Ole Johnny Sundt har blitt parkert av sin røde motpart og at han også er satt under press av egen spillergruppe. Nå har Ingebergs æra for alvor kommet og alt man trenger å gjøre er å fortsette i samme tralten og ting vil gå av seg selv.

13. juli 2010. Optimismen i den røde leiren grenser til arroganse i det en rødkledd utbryter i garderoben før kamp: «Hva er Ridabu forno, egentlig? En gjeng med surver. Vi takler dom hardt og kakker dom litt på legga, så har vi dom!» Flere humrer og nikker annerkjennende. En lagkamerat stemmer i: «Dom spiller jo bare for seg sjøl. Det er vi som er laget!»

Halvannen time senere har Ridabu slått Ingeberg 5-3 og med det gjeninntatt tronen i sammendraget. I Ingeberg-garderoben er det kun moderat skuffelse å spore, en skuffelse som handler mer om at man har latt en tilsynelatende trygg 3-1-ledelse glippe, enn at man faktisk har gitt fra seg muligheten til å gå opp til 5-4 i kamper totalt. Man ergrer seg over å ha tapt, ingen tvil om det, men det kan virke som om tanken på at man kun er et lite år unna å få sjansen på ny, kombinert med at man fremdeles har mye å være stolt av, nok døyver mye av bitterheten. Få minutter senere er tapet glemt og «Her bli' det liv» runger i garderoben som om resultatet skulle vært et helt annet.

Historien gjentar seg året etter. Et fraværstynget Ingeberg går på banen med god tro på at samholdet i laget og en solid gameplan skal være tilstrekkelig for at tittelen skal bli med opp til Hoelsbakken. Et massivt Ridabupress i kampens første fjerdedel avtar og Ingeberg kommer mer med og begynner å skape muligheter. I det en suser fra Bevolden smeller i tverligger er man nesten sikre på at kampen er i ferd med å tippe i de rødes favør. Nye store muligheter ved henholdsvis Øverstad og Grønsveen misbrukes, men trenden er snudd, det er det viktigste. Ingeberg er på gang til tross for at omgangen ebber målløs ut. Pause. Ridabu 0 - Ingeberg 0.

«Nå har vi dom!», melder kaptein Olastuen. «Fortsetter vi sånn går dom sure og da kan vi ikke tape», følger en annen opp. Koden er tilsynelatende knekt, kampplanen fungerer. Moralen er på topp. Ingeberg vil gå seirende ut av kampen.

Fasit etter 60 minutter viser imidlertid noe annet. Ridabu 3 - Ingeberg 1. Et tynt Ingebergmannskap merker tidlig kjøret og blir satt grundig på plass av et hardtkjempende og sammensveiset Ridabu. Det som tidligere har vært de rødes fordel, blir plutselig brukt i mot dem. Visst klarer man å skape spenning gjennom en sen redusering, men i det Dag Grytli banker inn 3-1 kort tid før slutt, er det bare rett og rimelig at de blå kan feire sin andre strake seier.

Før fjorårets jubileumskamp valgte Ingebergs lagleder, Lars Mikalsen, en ny tilnærming. Etter å ha registrert at Ridabu hadde greid å emulere Ingebergs seiersopprskrift og innarbeidet en stadig mer sammensveiset gjeng, var det på tide å tenke nytt. Suksessformler som felles trening i Hoelsbakken dagen før med påfølgende quiz ble beholdt, men i tillegg til dette la man også opp til kollektiv lunsj og lagmøte på kampdag. Ikke en detalj skulle oversees, alle faktorer skulle regnes inn, alle utfall tas høyde for. Hva mannskap angikk, stilte man fulltallig, en sjelden luksus for Ingebergs lagleder, som med det nok kunne føle at inngangen til kampen var tilnærmet optimal.

På den andre siden av riksveien var situasjonen en annen. Med Øyvind Monsen og Vegard Lunde bortreist, Hans Magnus Gjerlaug opptatt i annet ærend, samt sisteskanse Edvard Erken ute av bildet, hadde Ole Johnny Sundt tynt med brikker å plassere ut på taktikktavla. Det faktum at Amund Torp og Espen Arnesen begge ble regnet som svært usikre grunnet skader, gjorde ikke forutsetningene stort bedre. Selv i 7-er fotball blir fem hele pluss to halve i overkant tynt og Ridabu måtte ut på transfermarkedet. Førsteprioritet var nok å hente inn en ny keeper, men som seg hør og bør når ryktebørsen maler på, var også yngsteblad Arnesen, Ottestad-kaptein Simen, et omtalt mål. Etter noen hektiske døgn inn mot kampdag ble omsider en avtale med local-lad og kjernekar, Anders Busterd, gjort, og Ridabus lagleder kunne pustet lettet ut med tanke på burvokter-jobben. Seks hele og to halve var på plass. Nå gjenstod det bare å se om to halve kunne bli en hel.

I det kampen blåses i gang er styrkeforholdet 10 mot 8, favør Ingeberg. Ridabus «hardmen», Espen og Amund klarer, ved hjelp av overdoser med henholdsvis voltaren og gaffa-teip, å riste av seg de verste smertene og er klare til dyst. Åpningen på kampen er, nær sagt som alltid, nervøs og lite velspilt, og preges av enkle balltap og tidlige gjenvinninger. Ridabu får dog maskineriet i gang først og i det Torstein Frogner tåtutter inn sin første Regionskamp-scoring, kan det nok virke fortjent. Ingeberg svarer med å løfte laget tre hakk, snører Ridabu inn i sekken sentralt og får uttelling og 1-1 kort tid etter. Derifra og ut omgangen handler det kun om de røde, uten at man verken skaper de helt store sjansene eller får uttelling for presset. 2 minutter før full tid går det dobbelt galt for Ingeberg. Man glemmer å sette press på ballfører og gir Amund Torp god tid til å sikte inn en lang ball mot David Arnesen. Forsvaret blir liggende på feil side av sistnevnte som ved hjelp av et godt mottak og en ditto vending kommer seg fri, før han iskaldt setter inn 2-1. Ingeberg presser, Ridabu scorer. Et flatterende pauseresultat.

Andre omgang blir et halvtimes langt mareritt for de røde. Der man lyktes med å kneble Ridabus offensive spillere i første, mister man stadig mer både grep og fasong, og kommer på etterskudd i avgjørende situasjoner. For Ridabu fungerer naturligvis ledelsen som en gedigen vitamininnsprøytning. Sjøl de haltende herrene, Torp og Arnesen, ser vassere ut en sine «friske» motstandere. På topp tar David Arnesen tak og klarer gang på gang å tvinge Ingebergs forsvarere til å bruke ulovlige midler. Med børser som Henrik Mellums og Espen Arnesens, samt murbrekker-egenskapene til sistnevnte, resulterer to slike frispark i Ridabu-mål og punktert kamp. 4-1 gir ikke et riktig bilde av kampen, men totalt sett føler nok både Ridabu og publikum at seieren tippet rett vei til slutt.

Saken stilte seg ganske annerledes for de rødkledde som for første gang på flere år virkelig tok tak og førte en regionskamp. Der man ellers har vært vant til å la Ridabu styre og heller vente på overgangsmuligheter, var det i fjor et uttalt mål at man skulle styre premissene sjøl. Man lyktes også brukbart med det, men så var det dette med uttelling da. «Effektive Ingeberg» har lenge vært en beskrivelse både media og trøstesløse Ridabu-spillere har brukt om de rødes bravader. Sjelden har laget stått dårligere til beskrivelsen enn akkurat i fjor.

Ridabu-kaptein Dag Grytli, beskriver det som symptomatisk for utviklingen de senere årene at nettopp effektive Ingeberg nå ikke makter å få kula i mål, mens et mer samlet Ridabu nå tilsynelatende lykkes nær sagt uansett hvilken inngang de har til kampen. «Egentlig har vi ikke gjort de store endringene. Kapteinsbyttet i 2010 kan nok for utenforstående se ut som en viktig faktor, men det var det faktisk ikke. Henrik sa rett ut at han ikke ville ha rollen mer og jeg ble forespurt om å ta over. Jeg takket selvfølgelig ja og sånn ble det. At vi har vunnet tre på rad etter det, har nok med andre ting og gjøre. For det første har vi omdisponert så og si hele laget. Til kampen i 2010 var det bare Espen som beholdt posisjonen sin, alle andre ble skjøvet rundt. Ole Johnny så nok taktikk-tavla i et nytt lys etter å ha tapt tre av de 4 siste kampene. Gjennom endringene som ble gjort har vi klart å få ut det beste av hver enkelt, æren for det må nok tilskrives lagleder’n. Du kan si det sånn at rollene nå er skreddersydd for personene som bekler de.

«Ta min tidligere rolle kontra den jeg har nå, for eksempel. Der jeg før måtte bruke enormt med krefter på å gå i krigen sentralt i banen, en posisjon det etter hvert har blitt svært vanskelig å prege kamper fra, kan jeg nå få tid og rom til å diktere mye av det som skjer framover på banen, i tillegg til at jeg får brukt duellstyrken min mot Ingebergs angripere. Det samme gjelder forsåvidt makker’n min, Amund, som virkelig har blomstret de siste årene. Ellers har vi jo fått mye ut av Davids utrettelige jobbing på topp. Han har et godt touch og han er god til å holde på kula. Ingeberg har ikke helt funnet ut av ham. Til slutt gjør jo grovarbeiderne ellers på banen en enestående jobb for at vi skal få sprudle som vi har gjort. Forholdene må ligge til rett og hadde ikke Espen tatt kampen med Trond sentralt, eller Torstein gjort en ærlig jobb defensivt, hadde heller ikke maskineriet vårt fungert.»

Når det kommer til motstanderens dårlige formkurve, mener Grytli å ha registrert en dårlig trend for de tidligere så felleskapsorienterte Ingebergerne. «Ja, jeg nevnte jo at det antakelig var flere faktorer som har spilt inn for vår dominans på 2010-tallet. Ingebergs argument for deres suksess var jo gjerne «at kollektivet seiret», at de evnet å dra i samme retning med alle mann. Delvis har de nok rett i dette, i tillegg til at lagleder Mikalsen nok også traff godt med sine taktiske disponeringer en periode. Det har dog vært lett å se at kollektivet de senere årene ikke har virket like sammensveiset. Hengende huer, skarpe blikk og dårlig stemning har blitt normen der man tidligere var fulle av oppbyggende ord og positivitet. Bunnen var imidlertid nådd i fjor da kun halve laget valgte å reise seg for å synge med til «Ingeberg-sangen», en sang jeg innbiller meg at har vært viktig i Ingebergs arbeid med å utvikle lagets identitet. I det Espen Arnesens melodi gikk til stående applaus og allsang for de blå, understreket egentlig det hvilken forandring som har funnet sted.»

Selv har Grytli blitt kåret til årets spiller to ganger på de tre siste årene, noe som vel må sies å være interessant sett i sammenheng med Ridabus resultater. «Ja, jeg mener jo egentlig at jeg i forhold til potensialet underpresterte i mange år. Jeg møtte opp til krig på midtbana og gjorde forsåvidt en grei figur, men må innrømme at det opplevdes frustrerende å ikke føle at jeg fikk bidratt med det jeg visste at jeg kunne. Gjennom Ole Johnnys omdisponeringer føler jeg at alt ligger til rette for at jeg skal kunne være så god jeg bare kan og det er et godt utgangspunkt. I tillegg har jeg gått noen runder med meg sjøl for å stille så skjerpet som mulig til kamp. Ikke slik å forstå at innstillingen noen gang har vært noe problem, men jeg liker å tro at fokuset er enda bedre nå enn tidligere. Kanskje har det med rutine å gjøre, hva vet jeg? De siste årene har dessuten regionskampen hatt en tendens til å bli avgjort i begge ender av banen, snarere enn gjennom krigen på midten, så det er ingen tvil om at det da er deilig å kunne bidra med oppofrende forsvarspill og også offensive bidrag. Det samme må jo kunne sies om han jeg spiller i spann med, Amund. Vi utfyller hverandre godt, som laget ellers. Brikkene har på mange måter falt på plass over hele linja. Da er det gøy å spille regionskamp.»

Så hvem er det da, som kan kalle seg for kollektivet i regionskamp-sirkuset? Er det Ingeberg som med en sliten hymne og desperasjon i blikket nok en gang skal forsøke å bevise at man ikke er underlegne sin formesterke motstander, eller er det Ridabu, som med Ingebergs seiersoppskrift og finurlige taktiske disposisjoner får det beste ut av hver enkelt spiller? Debatten raser gjerne friskt etter hver kamp og i øyeblikket passer nok beskrivelsen best for de blå som i tre år på rad har kunnet høste fruktene av fellesskapets innsats. For de røde, handler det i bunn og grunn mer om å få et resultat man kan leve med. For Ingeberg er nok én individuell helt i år like kjærkommen som om man kollektivt skulle klare å plukke fram det ypperste man har å by på. For 7-5 sammenlagt vil man nok villig vekk svelge en kamel eller to hva filosofi angår, så får heller tiden vise om kollektivet Ingeberg nok en gang kan bli noe man er stolt av.