«Folk flest har drømmer som blir knust», for å parafrasere Carl I. Hagen. Regionskampspillere flest har kanskje ikke så mange drømmer lenger; den tida er forbi. Men noen av oss går fortsatt med et håp inni seg. La oss ta et eksempel: Forfatteren av denne tekst har til gode å skåre et mål i regionskampen. Den drømmen blir knust hvert år, stort sett av manglende fotballferdigheter, kondis og Trond Søby. «Jeg hadde da noen gode pasninger», som jeg pleier å tenke før jeg sovner mens sola står opp. Og det blir jo med tankene, for det er ikke slik at jeg i perioden før neste regionskamp begynner å jogge, blir med på et fotballag eller brekker bena til Trond. Så jeg må se etter andre ting. Hva er det jeg har å by på?

Nettsida! Regionskampen.net. Sida som kommer med referat fra forrige kamp et par uker før neste kamp skal spilles. Et flott samlingssted for spillere fra begge lag, og nysgjerrige tilskuere som lurer på hva som skjer. Tja. Kanskje ikke. Men hva forventer dere egentlig? Posten skal fram! Ok, så bruker jeg vel egentlig ikke så mye tid på nettsida heller. Så hva består egentlig mine regionskampforberedelser av? Å drømme. Drømme om et mål; sjøl om det ikke skjer der heller. Og en annen ting. En av mine favorittsysler på fest når jeg er med et bestemt utvalg av regionskampspillere er å snakke om alt man kan gjøre med Regionskampen, bortsett fra å spille sjølve kampen. Det skorter ikke på planer, særlig ikke fra Sindre Øverstad. Han har mye i huet sitt; kjipt at han ikke får gjort alt. Men hvor mye kan jeg egentlig forvente? Folk skal da bli tatt bilder av!

En av tingene Sindre har pratet mest om er en dokumentar om Regionskampen, og det hadde vært kult. Ti halvtimers episoder. En om hver kamp. Intervju med alle spillerne. Ole J. som forklarer hvert mål. Lars som forklarer hver bankett. Espen som forklarer sangteksten sin. Men det er et skikkelig prosjekt, og må prates mye om før det kan bli gjort noe med. Festpraten er tross alt det som holder Regionskampen i gang. Jo mindre festprat om Regionskampen, jo kjeere trur folk kampen kommer til å bli. Men hvis opphaussinga av kampen begynner allerede under julebordet, da er det ikke grenser for hvor kul kampen blir.

Sjøl har jeg hatt mine egne planer og drømmer for nettsida. Men som med dokumentarprosjektet til Sindre tar det også tid for meg å få fullført noe. Jeg leste om ­«post-ejakulær depresjon» i Morgenbladet for noen uker siden, og det er vel noe alle er redd for. Det jeg har tenkt på noen år er å lage et ordentlig portrett av en av spillerne. Fredagsportrettet var jo ikke egentlig noe portrett, men mer et intervju, og det var jo også derfor det etterhvert skifta navn til «fredagsintervjuet». Even Egeberg savna fredagsintervjuet i år: «Det er jo bare å sende ut noen spørsmål, få noen svar, hævja det ut på nettet.» Vanskeligere er det faktisk ikke, men det blir da kjett i lengden. Samme spørsmål, samme svar, gjesp. Men hva med et ordentlig portrett? Fredagsportrettet lever opp til navnet?

Så jeg bestemte meg for å skrive et portrett om Lars Mikalsen. Ingeberg-generalen. Jeg har jo lest noen portretter, men vet ikke helt hva som skal til, så jeg satser på et kult bilde og en tittel som passer. Jeg ser for meg at det er det viktigste, hvertfall. Og hvordan får man tatt et kult bilde av Lars? Nedenfra og opp, slik at håret han mangler ikke synes? Neida. Men det må være et sted på Ingeberg, og Lars må ha på seg dress. Det perfekte bildet: Lars står i dress i vann opp til livet foran fossen i Bassin. Han ser på bestefarsklokka si med en vegg av vann i ryggen, og overskriften lyder «Høy vannføring på Ingeberg». Hehe. «Vanntett seierstaktikk». «Tiden renner ut for Ingeberg». Ok, vi driter i bildet.

I stedet setter jeg meg i bilen og kjører til Imerslundmarka, der jeg har avtalt å møte Lars. Veien til Markeng kan jeg utenat, sjøl om jeg stort sett har kjørt den i motsatt retning, etter å ha levert Lars sene kvelder. Trur han kjørte meg hjem en gang. Mot betaling. Jaja. Det begynner å bli lenge sida nå, uansett. Jeg kjører opp til det røde huset hvor Magne spiste opp et Magic-kort for lenge sida, og ringer på. Men ingen åpner, så jeg ringer Lars og spør hvor han er. Han svarer ikke, men jeg får en sms etter fem minutt, hvor det står: «Er på Sportsbaren. Kaster pil. Gidder du komme ned?» Seff Lars. Alt for deg.

Endelig nede på Sportsbaren får jeg møte geniet bak fire ufortjente seire, som Ole J. Sundt kaller det. Men sjøl ikke Lars’ blankpussa hode hadde svar etter at Ingeberg hadde mistet en fin ledelse allerede før pause:
«Da vi gikk til pause på stillinga 4-3 til Ridabu var i bunn og grunn livet ganske kjett. Vi hadde, muligens noe heldig, men også på grunn av tidvis eminente overganger, hatt en 3-1 ledelse vi hadde kasta i dass. Hvordan det gikk til er jeg til dags dato ikke helt sikker på, men at vi er både uheldige og udyktige er det vel ingen tvil om. Kan huske at noe av det vi fokuserte på var at vi måtte komme tidligere opp på Ridabus angrepsspillere og også finne tilbake til det kollektive presset for å lettere vinne tilbake ballen. Offensivt må jeg vel innrømme at vi ikke var i nærheten bortsett fra de nevnte kontringene i første omgang.

«Mye av mangelen framover må jeg ta på min kappe da jeg var langt i fra så bevegelig uten ball eller flink til å holde på ballen som i tidligere kamper. Å peke på det som en årsak til at vi ikke fikk til noe særlig blir kanskje litt enkelt. Ridabu hadde jo to glimrende forsvarsspillere og på midten ble Rigga pakket godt inn. Noe svar på dette fant vi aldri, så dermed ebbet kampen ut med et veldig fortjent resultat. Coach Mikalsen ble svar skyldig, alternativene ble kanskje oversett på grunn av frustrasjon over egen innsats på banen og også en litt urealistisk tro på at man skulle klare å heve seg i andre omgang uten de store endringer. Vi følte vel kanskje at vi ikke var så langt unna som vi i realiteten var.»

Det er kanskje ikke så rart at Lars står på Sportsbaren og kaster pil. Han skal etter det jeg har hørt være ganske god, og har et stort ønske om å bli enda bedre. Når jeg har vært på Sportsbaren og sett på så har han ikke akkurat levert, men hvor mye har jeg vært på Sportsbaren a? Er det noe jeg misunner Lars så er det vinnerinstinktet, men er det noe jeg ikke misunner han så er det taperinstinktet. Jeg ser for meg at livet hans må bestå av en emosjonell berg- og dalbane, hvor han hyper sine egne seire så mye at det blir en slags rus, mens et nederlag går så sjukt innpå han at det fører til feber og kikhoste.

«Jeg er alltid like oppsatt på å vinne uansett hvilken konkurranseform det er snakk om. Tap er i grunn det utenkelige uansett. Når det da i tillegg dreier seg om årets viktigste kamp, den man må skamme seg over i et år ved et eventuelt tap, sier det seg sjøl at det bare blir for jævlig. Mye av sommeren gikk med til å deppe over kampen, først og fremst på grunn av nederlaget, men kanskje også litt fordi egen innsats, både på bana og på benken, var så inderlig skuffende. Det er en fæl tanke, skal jeg si deg, det å gå og vite at man ikke får gjort noe fra eller til før et år har gått.

«Uansett, konsekvensen av det hele tok jeg og begynte umiddelbart med å forbedre det som jeg følte jeg kunne forbedre, nemlig egen form. Det drastiske tiltaket ble da å ikle seg Ridabudrakta og begynne å spille i blått. Det uttalte målet den gangen var at jeg, gjennom et bedre treningsgrunnlag skulle hjelpe Ingeberg til et bedre resultat i 2011. Og sjøl om målsetninga til laget har endra seg fra festlag til seriøs opprykkskandidat, og at min aktive fotballkarriere aldri har vært artigere og mere inspirert, skal jeg ærlig innrømme at motivasjonen for det hele skyldes regionskampen og ingenting annet. Kort fortalt irriterer fjorårets nederlag meg fremdeles grenseløst og revansjelysten kan fortsatt ta nattesøvnen fra meg. Enn så lenge er det artig at Ridabu ligger på tabeltopp i 5.div avd. 5, men nå handler alt om å jenke Hjellumsmøkka down off their fucking perch!»

Han er ærligheta sjøl, men han tar det alvorlig. En morsom festlek for Ridabuspillere det siste året har vært å sende verselinjer fra Espen Arnesens udødelige Ridabusang på sms. En sang Lars lovet å slakte i et eget leserinnlegg på regionskampen.net, som han dessverre ikke har gjort. Men det er bare å se for seg en sint Lars Mikalsen som sitter over skrivemaskina, irritert til beinet: «Brasme i Svartelva, du liksom. Favela? Hæ? David dribler i en colakork? Er’n Espen klar over hvor liten en colakork er hell? Sangen er full av faktafeil! GRRRR!» Humoren lever da såvidt på Ridabu, også.

Det var en ting til jeg tenkte å ta opp med Lars også, etter at det dukket opp rykter om at en eller annens far skulle spille for Ingeberg. Det ville gjort Ingeberg til en parodi, spør du meg, men nå ser det ut til at faren ikke kommer til å spille. Jeg spurte uansett hva Lars syns om hvem som kan anses som en regionskampspiller. Lars setter opp tre faktorer som er viktige for å være en regionskampspiller: Geografisk tilhørighet, sosial tilhørighet og etterspørsel.

«Dersom du ikke er i fra henholdvis 2322, 2323 eller 2324 kan du se langt etter plass på et av lagene. Sånn har det alltid vært, sånn vil det alltid bli. Et unntak ble gjort i 2004, da Ingeberg talte 6 mann og Lars Mathias Nes, med adresse 2318, måtte steppe inn. Videre måtte en publikummer trå til i Ingebergmålet samme år, da vår keeper måtte ut med skade. Sånt kunne skje den gangen, men med de stabile, brede spillerstallene ma, opererer med nå om dagen, skje det ikke igjen.

«I regionskampens startfase hadde det seg slik at samtlige spillere, mer eller mindre, kom fra samme vennegjeng. Sjøl om båndene på ingen måte er like tette nå som før, er dette et prinsipp man forsøker å ivareta. Om ikke alle som deltar i regionskampsirkuset i dag er bestevenner, er det en tanke at samtlige deltakere skal gå overens. Relasjoner er dynamiske og ting forandrer seg, også kamerater i mellom, men dersom grunntanken er at spillere som evt. kommer inn bør være kjente fjes - hvertfall for majoriteten - så har jeg god tro på at vi skal klare å holde på tradisjoner, trivsel og ikke minst rivalisering også i årene som kommer.

«Skal folk komme inn nå, etter snart ti spilte kamper, bør det være særdeles tungtveiende grunner for det. Lagenes respektive spillerstaller teller henholdvsis 10 og 11-12 mann, noe som burde gjøre eventuelle transfers temmlige unødvendige. Å forsterke kun for å forsterke, er etter mitt skjønn totalt uakseptabelt, så dødsfall, invaliditet og lignende, må ligge til grunn for at nye spillere skal slippe til.»

Han formulerer seg godt, og jeg kan vel bare si meg enig: Regionskampspiller er ikke noe du blir - det er noe du er.

Lars har såklart fortalt meg dette mens han kaster pil. Jeg pakker sammen notisblokka og gjør meg klar til å gå, da Lars spør meg: «Når det er sånn intervju så er det vel journalisten som skal betale?» Tre Foster’s samt uttak av fire tjuekroninger til dartmaskina.

Forresten, Lars, har du en dress som kan bli bløt?
«Kjæften din!»

Nedtur.