Etter Ingebergs 4-1 seier mot Ridabu tilegnet kampens store spiller og matchvinner Lars Mikalsen æren for seieren til kollektivet Ingeberg. Storsinnet og beskjedent fra en mann, hvor egenskapene som fotballspiller går utenpå alt vi har sett i en regionskamp tidligere.
Av Ole Johnny Sundt

Riktignok slutter aldri Ingebergs spillere å forbløffe. For når spillere som Brage Bevolden og Kristian Mykleset, som i likhet med tanksenter hos Ridabu Jon Arne Johansen, kun rører ballen en gang i året, gjør Ridabus mer rutinerte storspillere til statister, mens Cato Olastuen, Even Egeberg og Sindre Øverstad tidvis latterliggjør ferdighetsnivået til Ridabu-spillerne, er det selvfølgelig prestasjoner som må berømmes. Men deres suksess krones i form av en 4-1 seier. Noen andres suksess fortjener større omtale.

Ridabu har funnet ut av Trond Søby. De har funnet ut av Even Egeberg. De fikk begge kjenne på kroppen hvordan, og ble mer eller mindre viktige defensive brikker enn offensive, som Ingeberg på forhånd hadde håpet på. Heldigvis for Ingeberg har de en spiller det er helt umulig å få kontroll på.

Noen ville kalt det tilfeldigheter, marginer og flaks. Men bevegelsene, posisjoneringen, touchen og avslutningene til Lars Mikalsen gjør det til alt annet enn det. Dermed gjør de han også til den absolutt beste spilleren i hele regionskampsirkuset. Jeg tør faktisk trekke påstanden så langt, at uten Mikalsen ville ikke Ingeberg stått som vinner i verken 2007 eller 2009.

Ridabu evner i større grad enn Ingeberg å skape målsjanser, men har ingen til å sette de i nettet. I år var faktisk avslutningene så elendige at debutanten Remi Farmen egentlig aldri fikk vist hvilke kvaliteter han har som keeper. Lars Mikalsen sin 2-1 og 3-1 scoring kommer ut av ingenting, men ender i mål på grunn av hans årvåkenhet, posisjonering og iskalde avslutninger. Dermed har Ingeberg den faktoren som Ridabu må kjempe knallhardt for å veie opp for.
Mot Ingeberg dette året var Ridabu for dårlige over hele linja, og de må finne trøst i at de til tross for det ikke var lengre unna. For kampen var jevn, noe Ingeberg sine andre spillere som nevnt fikk skryt av Lars Mikalsen for.

Mikalsen sin hyllest av sine lagkamerater kom dermed på et tidspunkt som passet godt. For Ingebergs målgarantist har ofte følt seg forbigått når man har snakket om de store spillerne i Regionskamp sammenheng. Derfor var det kanskje den beste kvelden å kvelden å tilegne lagkameratene den store æren. Men få kan overbevise meg om at denne seieren var mange andre enn Lars Mikalsen sin.

Da er det best å ta den ydmyke tonen i forkant, for å bli hyllet som en helt i etterkant.

Sånnsett kler beskjedenheten han, og en stor spiller ble med det enda større.