FOTBALLFAKTA
Ridabu - Ingeberg 1-0 (0-0)
HAMAR: Regionkamp 7-er Blæstad - 12. juli 2008 35 tilskuere
MÅL
Ridabu: E. Arnesen.
DOMMER
Simen Fossum Egeberg.
GULE KORT
Mellum.
LAGENE
Ridabu: Lunde, Gjerlaug, Grytli, D. Arnesen, E. Arnesen, Torp, Mellum, Monsen, Frogner, Sundt, Johansen.
Ingeberg: Egeberg,T. Søby, Øverstad, Mikalsen, Mykleset, Olastuen, Bevolden, Grønsveen.
*** TRE STJERNER ***
Grytli (Ridabu) T. Søby (Ingeberg)
** TO STJERNER **
Mellum (Ridabu) Egeberg (Ingeberg)
* EN STJERNE *
E. Arnesen (Ridabu) Bevolden (Ingeberg)
Ridabu-spillerne feirer etter Espen Arnesens mål. Foto: Even Husom.

Ingebergs dominans resultatmessig de to siste årene hadde satt tydelige spor i et hardt presset Ridabu-mannskap. Med totalstillingen 3-3 før kampen kunne Ingeberg for første gang på fem år gå foran og gjøre slutt på Ridabus hegemoni. Ingebergs stålvilje og evne til å gi alt for hverandre har vært den klare suksessformelen i innhentingen av forspranget. Derfor var det kanskje ikke så overraskende at Ridabu nektet å tape på nettopp dette denne gangen.

Med sine tatoveringer, oppbrettet kragge og krigerske holdning var Espen Arnesen kanskje den viktigste brikken i Ridabus gjenreisning. Der få har hatt evnen til å gå i krigen for Ridabu de siste sesongene, ville eldste blad Arnesen det annerledes denne sesongen. Resten fulgte etter.

For så å si hver eneste andreball i denne kampen gikk i Ridabus favør, og selv om Ingeberg forsvarte seg godt, ble kampen en maktdemonstrasjon i possession- og gjenvinningsspill fra Ridabu sin side. Det meste stemte defensivt, men offensivt var det som vanlig ekstra vanskelig å få ballen mellom stengene. Blant de som burde satt ballen i mål var Ridabus trener Ole Johnny Sundt, som brente kanskje førsteomgangens feteste sjanse.

Mannen som i dagene før kampen ble sammenlignet med Wilson Kipketer på Regionskampen.net av sin trenerkollega Lars Mikalsen grunnet å prioritere spill under Løkkecup ’08 tidlig på kampdagen, var svært misfornøyd med missen: «Det var utvilsomt min store sjanse til å bli lagt merke til av juryen i denne kampen siden de kun belønner offensive egenskaper hos en spiss. Ni av ti ganger setter jeg nok den i mål.»

Sundt fikk kun delvis støtte av sin lagkamerat Jon Arne Johansen som gjorde comeback etter fire års pause: «Nå scorer han bare på tre av ti slike, men jobben som møtende spiss med defensive oppgaver har han forstått. Ikke like godt som meg, men likevel greit nok.» Johansen var likevel langt mer offensiv med tanke på sine egne sjanser: «Burde ha scoret et par-tre i dag. Uflaks. Intet mindre.» Torstein Frogner var tredje mann som bekledde den spesielle spissrollen til Ridabu: «Jeg scora ikke i år hell. Men jeg har dame, og jeg bor i Oslo. Det bør holde når årets spiss skal kåres», humret den humørfylte lysluggen.

Selv om Ingeberg for det meste hadde nok med å forsvare seg, vet jo alle som har sett sin andel med fotballkamper at sjanser ville komme. Cato Olastuen var den første som fikk muligheten da han hamret ballen i tverrliggeren fra egen banehalvdel. «Min viktigste oppgave var som dere kanskje så å fordele baller fra min backplass. Men da jeg ikke fant noen å spille ballen til tenkte jeg rett og slett at jeg skulle fyre løs. Uflaks at den ikke går inn», fortalte en ydmyk Olastuen, som med centimeterne på sin side fort kunne gjenopplevd dagene fra Norway cup, da Olastuen var den store stjernen på Fart og fikk utallige spaltemeter i lokalavisa. «Those were the days kan du si», sukket Olastuen.
Trond Søby og Lars Mikalsen var også nære, men Ingebergs to kanskje største profiler fikk det ikke like lett som året før. «Hvorfor je itte score?! Hæ?! Hæ?! Du skjønner, Magne, bror min spelte itte. Idioten», sa en lettere småhissig Søby på spørsmål om hvorfor skuddet gikk i ryggen på en Ridabu-speller og ikke bak Lunde i Ridabus mål.

Det blir likevel feil å kalle oppgjøret for «det forspilte sjansers oppgjør», selv om oppgjøret går inn som den minst målrike kampen i Regionskampen historie. En rekord som etter alt å dømme blir stående for alltid. Derfor er det ekstra lett å huske hvem som avgjorde det hele.

Espen Arnesen kriget til seg ballen og satte den i mål. Enkelt og greit. Et lite sekunds uoppmerksomhet av forsvaret og en iskald avslutning. Mer skulle ikke til for å gjenerobre posisjonen som Regionsmester.

Matchvinneren var til å begynne med svært ydmyk: «Det var laget som vant. Jeg scoret målet. Det kunne like gjerne vært en annen som scoret. Det viktigste var at laget vant.»
Men på spørsmål om lagkameratenes prestasjoner ble vi avbrutt av Arnesen før han fortsatte: «På den annen side. Uten min scoring hadde det blitt uavgjort, og å få lov til å avgjøre foran Elise og Trine var et stort øyeblikk både for dem og for meg. Jeg vant kampen for laget mitt og det var viktig. Det gjelder å være på rett sted til rett tid.»

Ingebergs Lars Mikalsen tok tapet med fatning: «Det er alltid kjett å tape kamper, og det er helt utilgivelig av oss å slippe inn slike dritmål. Vi kunne ha avgjort, og hadde vi scoret før Ridabu ville de knekt fullstendig sammen. Taktikken var riktig. Jeg ville ikke gjort noe om igjen. Bortsett fra å ønske meg et lag som smelte ballen til helvete i stedet for å drible i egen målgård. Faen.»

Magnus Grønsveen ble av mange utpekt som synderen ved Ridabus scoring. Til det hadde den hyggelige karen fra Løten-grensa følgende kommentar: «Du setter ikke Van Persie som back. Men det blir artig å drekke, og i kveld lar jeg nok bilen stå.»

Etter kampen var det likevel fred og fordraglighet mellom lagene, selv om utgangspunktet for kvelden videre var vidt forskjellig. Brage Bevolden og Kristian Mykleset spilte begge en god kamp for Ingeberg, og beviste en gang for alle at å spille fotball en gang i året er mer enn nok for å holde nivået. «Mulig vi var mot innbyttere en gang i tiden. Nå synes vi det er helt greit. Vi tar ikke tapet tyngst. Vi vinner festen lett, selv om Arnesen kan bli en hard nøtt å knekke. En ting er sikkert, vi skal synge høyest på Ingeberg-sangen.»

Sindre Øverstad var brukbart fornøyd med egen innsats og kunne avsløre at spill på Dynamo Mjøsa hadde vært viktig for å toppe formen inn mot Regionskampen: «Ja, det er klart det er god og viktig matching inn mot denne kampen. Kjett at vi taper, men det blir spennende å se hvilken pris juryen finner på til meg i år.» Han fikk fort selskap av Even Egeberg: «Faen skinn, det er bare å gratulere seg sjøl om jeg ikke blir årets keeper. Prioriteringer for kvelden blir – 1. Vinna banketten 2. Hente prisen for beste keeper 3. Bolle.»

Ridabu-gjengen var mest opptatt av at Regionsmesterskapet var tilbake til Ridabu. «Det er der den hører hjemme», kunne Gjerlaug avsløre, og fortsatte: «Umulig å score på oss vet du. En politi og to som later som (Vegard og Henrik er yrkesmilitær) i de bakre rekker. Det hadde vært artig og bura noen av Ingebergspillerene inne. Se på disse. Ekte håndjern.» Hans midtstopperkollega Henrik Mellum var skjønt enig, men gledet seg ikke spesielt til banketten: «Nå må jeg på en bankett hvor alle sitter å skriker «Kjett» og «Rælf» hele kvelden. Men én kveld i året for en tåle det.»

Klippen i mål, Vegard Lunde, gledet seg over seieren, men meldte raskt avbud til banketten: «Jeg er ikke hjemme i mange dager til og må ta meg av de som vil hilse på 30 centimeteren min.» Johansen hengte seg på: «Je kjem heller itte på banketten. Riktignok er jeg stort sett hjemme, men i kveld er jeg fryktelig opptatt.»

«En blir aldri for opptatt til å drekke, Johansen» meldte Øyvind Monsen, og fikk støtte av David Arnesen: «Jeg skulle ønske jeg innså det før. Tenk på de åra jeg kom på fest med julebrus. Bortkasta år.» Dag Grytli gledet seg også over seieren: «Jeg er på Hamar to ganger i året. Den ene er i dag, og neste gang er juleaften. Når vi vinner er det som juleaften, nemlig glede. Men drita blir jeg begge ganga», gliste dagens bestemann.

«I dag spilte jeg for tre og scora for alle. Klart jeg kan feste for to til», gliste Arnesen senior mens han forklarte i detalj hvordan målet kom, og hvordan det føltes. «Bortsett fra når jeg traff a Trine og fikk a Elise er dette den største dagen i mitt liv», avsluttet en gråtkvalt Arnesen med visshet om at neste kamp er et år unna.