Skrevet av Lars Mikalsen

Vi skriver februar måned og går med det inn i Ingebergs sjuende (strake) måned som regionsmester. En tittel jeg, og kanskje også dere andre Regionsmestere, så altfor ofte glemmer å glede meg over.

Klumpen satt i halsen da jeg her om dagen tok turen innom arkivet her på siden for å mimre littegrann. "Ingeberg tok en Weissflog og seiret" stod det. "Gud viser sin unåde mot de blå" kunne en bitter O. Sundt melde. Denne "Weissflog-metaforen" var jo i og for seg morsom nok, men ganske langt unna å være så treffende som forfatteren nok skulle ønske. Dette med Guds unåde mot de blå, derimot (så lenge man da kan forstå det som at han viste sin nåde mot de røde), er nok adskillig mere presist...

For snart sju måneder kjempet vi som sårede dyr for å forsøke å holde på en tilsynelatende tapt ledelse. En ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gjøre slutt på tre vonde år med Ridabus hegemoni i regionskampsammenheng. En ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gi et skadeskutt og forhåndsdømt Ingeberg-lag nok selvtillit til å danse rundt på Svartelva til de tidlige morgentimer. Men viktigst av alt; en ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gi oss en følelse av være med i sammendraget igjen.
Om det var Amund eller David som scoret utligningsmålet husker jeg ikke, men jeg husker inderlig godt følelsen som skyldte over meg i det 2-2 var et faktum. Resignasjon. "Du store all verden" tenkte jeg, "går det åt skauen nå igjen?" det var faktisk ikke mer enn det jeg klarte eller brydde meg om å tenke med et hode som strevde med oksygenmangel og et lite heteslag på gang. Vi var maktesløse. Kreftene var brukt opp og vel så det. I en kamp hvor vi stort sett blåste alt vi hadde på å løpe i mellom pasningssikre Ridaburgere uten å være i nærheten av å vinne ballen, hadde ingen av oss mere å gi. Kampen var tapt og Ridabu skulle nok en gang trekke det lengste strået. Det var bare å vente på at den siste spikeren skulle hammres inn i den berømte kista. Vi skulle ligge under 1-4 i kamper. Nye 365 dager skulle vi leve i skammen før vi på ny skulle få muligheten.

Da skjedde det noe rart. Enkelte vil kanskje oppfatte meg som en smule blasfemisk, men jeg undrer meg på om ikke en kar som med rette kan bære "den allmektige" som etternavn fikk med seg hva som var i ferd med å skje. Akkurat som da en viss Diego for drøye 20 år siden sendte England ut av VM ved hjelp av en smått legendarisk hånd, kan man jo spørre seg om han, denne allmektige, ikke bare for et lite sekund rotet en liten finger ned i dette lille fotballspillet som foregikk på Black River Park denne lørdags ettermiddagen. Han må ha registrert at urettferdigheten nok en gang var i ferd med å ramme de svakeste. Folkemord, sult og andre ting som av enkelte kanskje vil bli sett på som en smule viktigere ble satt til side. Et innkast + en kommunikasjonsfeil + en Mellum-stuss senere og rettferdigheten hadde skjedd sin fyllest.
Noen lange minutter senere var det klart for Øverstad robotdans og Olastuens seiers-Heineken. Selv om Hjellum ellers ofte framstår som en av de mindre flotte plassene man kan mistenke Gud for å ha glemt, så framstod dette lille tettstedet i sumpa ved Svartelvas utløp, ihvertfall for en kveld, som selve Himmelrik for 7 røde kamikaze-krigere med postnr. 2323 (bare lat som Cato).
En helt fantastisk prestasjon og en helt herlig måte å ta tilbake tittelen på, sjøl om jeg, til tross for min ateistiske overbevisning, ikke er skråsikker på at vi gjorde det alene...

Så, Ingebergere, 2-3 i kamper mot tølpera fra Svartelva var viktig, og kanskje den viktigste kampen vi har spilt så langt. Vi må huske på å nyte de neste fem månedene som mestere, men når dagen atter kommer må vi være klare. Denne gangen er je redd vi må klare oss sjøl!