Tok en «Weissflog»
Under OL på Lillehammer i 1994 ledet Japan laghoppkonkurransen med massevis av poeng mot Tyskland på andreplass da de to siste deltagerne Harada (Japan) og Weissflog (Tyskland) sto igjen på toppen. Weissflog «overga seg», tok tak i Harada og gratulerte Japan med hoppgull før han satte utfor. Resultat: Harada mislyktes fullstendig og Tyskland tok gullet.
Nå var det dog ingen av Ingeberg-gutta som ville innrømme det, men med en så defensiv taktikk var målet å satse på null baklengs, og i et eller annet heldig øyeblikk score et mål. Omtrent det samme som å overgi seg når man møter et angrepsvillig Ridabu som ikke for alt i verden ville tape kampen.

Hjertet utenpå trøya
Med et bankende hjerte for rød-fargen kjempet Ingeberg som løver og klarte å hindre Ridabu til å komme til de store sjansene. De gangene det sviktet, stoppet keeper Egeberg det som kom, og beviste en gang for alle hvor hans plass på banen er. Defensivt etter planen, men tannløst offensivt. Også det etter planen. På topp for Ingeberg gjorde dagens debutant Sindre Øverstad så godt han kunne, men ble som regel løpende mellom Ridabu sitt pasningssikre forsvar. Ridabu kjørte kampen som forventet, men Ingeberg forsvarte seg med nebb og klør, mens klokken nærmet seg halvtimen og pause.

Som lyn fra klar himmel
Etter et dårlig Ridabu forsøk på å få fremover på banen, fikk Ingeberg innkast 20 meter inn på Ridabus banehalvdel. Et godt kast ble møtt av Øverstad som med tre spillere rundt seg fant den gamle ringreven Lars Mikalsen, som enkelt kunne trille inn 1-0 bak en sjokkert Edvard Erken i Ridabu sitt mål. 1-0 fullstendig imot spillets gang, men like fullt ledelse til pause for Ingeberg.

Konsentrert i garderoben
Ledelse til pause var ikke noe nytt fenomen for Ingeberg. Men heldigvis hadde ikke de røde glemt den forferdelige dagen for et år siden, da Ingeberg feiret seieren i pausen, for så å få grisebank av Ridabu i andre omgang. «Du kunne høre en knappenål falle, og du ville fått stygge blikk om du hadde åpnet kjeften», fortalte en kilde nær Ingeberg etter kampen om hvor stor konsentrasjonen var i Ingeberg-garderoben under pausen.
I Ridabu sin garderobe var stemningen litt mer løssluppet. «Vi har dem i bukselomma vår. Hva har de vært for noe? Ingenting er det de har vært. Ingenting», sa lagleder Sundt mens han stappet i seg en banan. Han fikk støtte av lagkamerat Amund Torp: «Vi gjør alt riktig. Dette tar vi.»

Hardkjør
Ridabu var så klare for å ta revansj i andre omgang, at de sto klare til avspark da første Ingeberg spiller ruslet ut av garderoben. Det rekordstore publikummet på Hjellum forventet et hardkjør mot Ingeberg sitt mål, men i motsetning til fjorårets kamp, var også Ingeberg forberedt på nettopp det. Kampen fortsatte i samme stil som i første. Ridabu presset, Ingeberg forsvarte seg. Midtveis i omgangen, da Ridabu var nære gang på gang, fikk Ingeberg klarert ballen langt ut. Henrik Mellum gikk opp for å heade ballen tilbake i feltet, men bommet i opphoppet og stusset ballen bakover, over keeper Erken og i eget nett. En utrolig situasjon, og plutselig ledet Ingeberg med to mål.

Opphenting
Til tross for 0-2 nektet Ridabu å gi opp, og kom etter hvert lettere til målsjanser i takt med at det ble tyngre og tyngre å flytte beina for Ingeberg. På noen minutter var ledelsen utlignet. David Arnesen og Amund Torp sørget for hvert sitt mål, etter to godt plasserte avslutninger bak en sjanseløs Even Egeberg. Med tid igjen jaget Ridabu seiersmålet, mens ett fullstendig knekt Ingeberg nok en gang måtte se ledelsen glippe. Det handlet om å få med seg uavgjort. «På 2-2 spurte Ole Johnny meg om vi skulle klare oss med uavgjort, eller om han skulle score det avgjørende målet. I stedet for å sende av gårde en melding svarte jeg bare som sant var, at det var greit med uavgjort. Dette er vel en god beskrivelse av hvor sliten jeg var», fortalte kaptein Olastuen TG etter kampen.

Mellums andre avgjorde
Med fire minutter igjen, rotet Ridabu bort ballen på midtbanen og ballen gikk ut til innkast. Ingeberg mobiliserte de siste kreftene og sendte opp to mann i feltet. Søby sitt gode innkast traff hode til Mellum, og med en Erken på halvdistanse var det klart for reprise. 3-2 til Ingeberg ut av ingenting. Etter målet fant Ingeberg nye krefter, mens Ridabu resignerte fullstendig. Da dommer Simen Egeberg blåste av for full tid, var Ingeberg mestere, mens Ridabu lå lamslåtte tilbake på bakken. «Det var det verste jeg har sett. Alle vet jeg er en fan av kynisk fotball, men dette tar kaka. Aldri har et så kynisk lag mislykkes i så mye, og likevel vunnet», sa en bitter lagleder Sundt etter kampen. «Vi spilte nærmest en prikkfri kamp, og presterte å tape. Dette er nesten ikke til å tro», la en like skuffet Amund Torp til.

Tre års ventetid
I Ingeberg leieren var det som ventet en helt annen stemning. Tre års ventetid var over, og endelig kunne de sprette Heineken flaska som et bevis på sin seier. «Vi gjorde som vi på forhånd hadde blitt enige om, og lykkes med det. Vi var ikke her for å underholde, men for å vinne kampen og banketten», sa en utrolig fornøyd Lars Mikalsen. «Banketten er dog viktigst», repliserte en smilende Trond Søby, før spillerne tuslet fornøyde inn i garderoben.

Trivelig bankett
Etter kampen var det som vanlig klart for bankett. Den første banketten med Ingeberg som seiersherrer, uten at det har vært synlig de foregående årene. Priser ble delt ut, kampen ble diskutert og den berømte Ingeberg-sangen ble sunget. Alt ved det normale, bortsett fra at Ingeberg dette året hadde gyldig grunn til å være store i kjeften. «Fy faen vi er gode. Dette var nesten like morsomt som en Fleksnes-film», strålte Trond Søby. «I kveld blir det boblebad med mætta damer, Trond», kommenterte kampens beste spiller Even Egeberg. På slutten av banketten samlet de fleste Ridabuspillerne seg i garderoben for å gå igjennom kampen igjen. Der fikk også juryen smekk på fingra, for det flere mente var feilaktig kåringer. «Juryen er jo mer kommersiell enn Osloavisene. De kårer spillere etter hvem som gir de feteste overskriftene», brølte Espen Arnesen mens han viste frem runene sine til jurymedlem Marius Fossum. «Dette er runer, og folk med runer hater latterlige juryer!»

Banketten ble totalt sett en suksess bortsett fra to viktige faktorer. Magnus Grønsveen var altfor anonym. Det andre var at juryformann Holt Juliussen ikke hadde ansvaret for grillen, og at den derfor ble tilsvarende kald. Men ingenting kunne stoppe humøret til Ingeberg, eller gjøre Ridabu sitt så mye dårligere denne kvelden.