Vi mottok denne kommentaren fra Ridabus lagleder Ole Johnny Sundt i natt.

Gud viste ingen nåde. Ridabu måtte få seg en på tryne, og det brennkvikt. Men i stedet for å gi alle spillerne «Jørgen-jernlegg» og vondt i vilja, ga han heller magiske evner til Ingeberg. Magi representert ved Even Egeberg, to innkast, og en klarering.

La det være sagt med en gang. Lars Mikalsen hadde gjort hjemmeleksene sine. Bra for en kommende lærerskolestudent. Men Mikalsens forståelse for spillet, samt hans evne til å se hva som kommer, lukter det høy klasse av. Denne mannen fikk ikke hyllest nok, på en aften der ingen viste helt hvem de skulle hylle. Om noen, utenom keeper Egeberg fortjener en klapp på skuldra etter kampen, måtte det være Mikalsen. Resten av Ingeberg kan takke seg lykkelig over at de får lov til å spille på lag med en slik stor trener og keeper.

Brikker i et spill. Det var det de resterende spillerne til Ingeberg var. Statister som løp rundt og jagde Ridabu-spillerne rundt på matta som var begrenset av konuser og kjegler. Dette lykkes de med til en viss grad defensivt, da de ved flere anledninger klarte å få en avgjørende tå på ballen, slik at Ridabu måtte starte på nytt igjen. Overgangsspillet uteble, noe som tydeligvis var en strek i regninga til Ingeberg.

Offensivt, altså med ball under kontroll, var heller ikke Ingeberg særlig flinke. Overgangene uteble. Undertegnede kan ved hjelp av en hånd telle antall presise pasninger som ble slått innad i Ingeberg, og savnet etter noe kreativt var stort. Måten Ingeberg lykkes med sin taktikk, kunne gitt de et 0-0 resultat. Noe de ved en slik taktikk måtte vært storfornøyd med.

Men de scoret tre ganger. Noe som ofte holder til å vinne fotballkamper. Noe som også gjaldt lørdag. Men måten målene kommer på, må kategoriseres av typen – «Helt utrolig irriterende» for laget som slipper dem inn. To relativt enkle innkast med stort blått overtall i boksen, ender i to mål. Et selvmål. Det tredje en klarering som ender i mål. Igjen et selvmål.

Nå skal det sies en gang for alle. Undertegnede er stor fan av lag som forsvarer seg godt. Problemet til lag av denne typen, er at målene stort sett kommer på situasjoner der det andre laget kun kan skylde seg selv. For når man er etablert i spill på motstanderens halvdel kanskje ti ganger i løpet av seksti minutter må det et under til for at man skal vinne. Det underet fant sted lørdag, foran et rekordstort publikum i finværet på Hjellum. Ingeberg hadde alle marginene på sin side, pluss en god porsjon flaks, og vant slaget.

Ridabu var gode. Faktisk vil undertegnede påstå at kampen lørdag kveld, var den best gjennomførte regionskampen fra Ridabu sin side noensinne. Alle spillerne gjorde arbeidsoppgavene sine, og nektet Ingeberg å komme inn i kampen. 2 ganger 30 minutter dominans fra de blå. Fra keeper til angrep. Likevel holdt det ikke.

Dermed er stillingen totalt 3-2 i kamper, favør de asurblå. Så kanskje var det likeså greit at de røde vant. Det hadde vært kjipt om totalstillingen først kunne blitt utlignet i 2010.

364 dager igjen til neste kamp. 364 dager som mestere. Det kan ingen ta fra Ingeberg. Men lynet slår ikke ned to ganger på samme sted. Bortsett fra Empire State Building. Der slår det ned 500 ganger i året...