Det ble en overlegen seier til de blå på fredag. David Arnesen scoret fire av målene, mens Henrik Mellum ble kåret til banens beste.

Mens vi venter på referatet fra årets kamp, kan dere kose dere med kampreferat fra de to tidligere kampene vi har spilt:
Ridabu - Ingeberg 6 - 10
Ridabu - Ingeberg 3 - 0

HJELLUM (TG) Til tross for at Ingeberg tapte 8-3 mot Ridabu, var det kun ett samtaleemne etter kampen: Lars Mikalsen.
Av Ole Johnny Sundt

For sjelden har publikum sett maken. Mikalsen var høyt og lavt. Han driblet, han taklet, han dirigerte, han la opp til mål og han scoret mål. Ridabu hadde mer enn nok med å forsvare seg, og skal takke en god Henrik Mellum og Edvard Erken for at ikke laget ble slaktet av Lars Mikalsen og hans Ingeberg.

En leksjon i effektivitet og flaks
For selv om Mikalsen spilte skjorta av samtlige Ridabu-spillere, kunne han ikke forhindre at Ridabu fikk 10-12 sjanser i løpet av kampen. Utrolig nok scoret Ridabu 8 mål på disse sjansene. «Helt utrolig at vi vinner», uttalte en utslitt Jon Arne Johansen etter kampen. «Det er sjelden jeg innrømmer å ha blitt rundspilt, men i dag må jeg faktisk bøye meg i støvet å hedre Mikalsen. Han er egentlig for god for å være med på disse kampene, men dessverre for oss sier ikke kampreglene noe om at elitespillere ikke får delta.» Johansen var blant de som fikk hardest medfart av Mikalsen sin kapasitet. Gang på gang måtte Johansen "spise gras" etter Mikalsen sitt oppfordrende og utrolige gode forsvarsspill.

Alene på banen
Den ellers så stødige forsvarsspilleren Torstein Frogner, som flere ganger ble seende ut som ei kjegle etter Mikalsen sine fantastiske dribleserier, var klar i sin tale etter kampen: «I dag spilte vi mot overmakten. Lars Mikalsen var alene på banen i dag. Utrolig nok vinner vi. Det kan bli en stund til neste gang hvis Mikalsen fortsetter i samme spor.» At Mikalsen fortsetter i samme spor levnes det ingen tvil om. Unggutten fra Markeng spås en stor fremtid av flere av landets fotballeksperter. Under en sending på SVT sent fredag kveld trakk den tidligere norske landslagssjefen, Egil Drillo Olsen, Mikalsen frem som et av de mest spennende navnene i fotball-europa.

Vurderes av Solbakken
Ham-Kams genierklærte trener, Ståle Solbakken, vurderer nå å satse på Mikalsen: «Jeg har visst om Mikalsen sine egenskaper i lang tid. Han er en komplett spiller, en slags krysning mellom Rio Ferdinand, Steven Gerrard, Christiano Ronaldo og Geir Frigård.» Dessverre er det de endeløse byturene, de alt for mange våte festene og de endeløse damehistoriene som hittil har fått Solbakken til å la hver å satse på Mikalsen: «Hans liv utenfor banen er en negativ faktor. Her er han jo en krysning mellom Paul Gascoigne, Myggen, Sveinung Fjeldstad, Chris Twiddy, Sven Gøran Eriksson og Dwight Yorke.» Allikevel kan det nå se ut som om Solbakken vurderer å ta inn Mikalsen: «Målet er Royal Leauge. Det klarer vi neppe uten Lars Mikalsen. Derfor må jeg kanskje for første gang i mitt liv gå tilbake på noe jeg har sagt. Surt, men det kan være verdt det.»

Prisdryss på galla
Spillerne på begge lag samlet seg for bankett i det fri en time etter kampen. Der offentliggjorde juryformann Martin Holt Juliussen vinnerne av de forskjellige prisene juryen hadde satt opp. Mikalsen gjorde ikke overrakende storeslem da han plukket med seg fem av seks priser. Mikalsen stakk av med tittelen "årets forsvarer", "årets midtbanespiller", "årets spiss", "årets mål" og "årets spiller". Edvard Erken ble kåret til årets keeper. «Jeg vant selvfølgelig alle prisene bortsett fra keeperprisen. Jeg er ikke overrasket over det, men dedikerer alle prisene mine til meg selv. Hadde det ikke vært for meg hadde ikke Ingeberg vært noen ting», kommenterte Mikalsen i sin tale etter femte prisen. Ingeberg spillerne samtykket: «Vi er bare glade for at vi får lov til å bære samme drakt som Mikalsen», fortalte en stolt lagkamerat Even Egeberg etter kampen.

Best på fest
På festen bekreftet Mikalsen sitt rykte som kongen av alle fester. Alle festers far var ustoppelig, og hans kommentarer og morsomheter fikk både lagkamerater, motspillere og jurymedlemmer til å hyle ut i latter gang på gang. «Jeg har aldri hatt det så morsomt i hele mitt liv. Jeg er så glad for at jeg fikk lov til å tilbringe kvelden sammen med Mikalsen», kommenterte en rørt Kristian Mykleset, før han fant frem gitaren og startet å synge "There is only one Lars Mikalsen"...

Ridabu vant (nær sagt selvfølgelig) kampen i går, men det var spenning til siste slutt. Ingeberg ledet 4-2 til pause, men tapte 5-4. Øyvind Monsen ble kåret til årets spiller.

Et større referat, med flere stjerner, samt bilder fra forhåpentligvis både kamp og fest vil komme. For de som har bilder de vil dele med verden kan disse sendes til torstein krøllalfa gjemmesiden.net

Rundt midnatt før kampen var det duket på utestedet Siste Indre. Til lyden av Oasis ble kapteinene, laglederne og nyervervingen spurt en del spørsmål i løpet av en halvtime. Flere pressefolk hadde møtt opp, blant annet Ingeberghoppbakken Blad, regionskampen.net, Nigeria Rundt og rxk.no (med mottoet "En idrett, en ball, en bane, to lag, fjorten til tjuesju spillere, en fest").

Først stilte Trond et rart spørsmål om press, som ingen skjønte noe av, men Ole Johnny kunne forklare at Ridabu var best, og at høyt press tilsa at man spilte langt unna forsvarslinja. Noe som fikk et lys til å gå opp for folk flest. På spørsmål om hvordan Ingeberg skulle stå i mot dette presset, snakket han mye om hvor leit det var å miste Magne Søby. Til slutt fikk han fram at Ingeberg skulle være kyniske og kjipe - rett og slett spille "rævafotball". Cato kunne deretter fortelle at hvis Ingeberg tapte, så var det på grunn av Silke Søby. Og Martin Holt Juliussen.

Da Ingebergkapteinen fikk spørsmål om det var vanskelig å få Even til å stå i mål, svarte han, og laglederen, tvert nei. "Even tok en for gutta, som seg hør og bør." Lars kunne også fortelle at de lenge hadde hatt Sindre Øverstad i kikkerten, faktisk helt siden Øyvind Fladsrud meldte forfall. "Sindre er en mann for store oppgaver," sa Olastuen. Øverstad la til at han så på de to lagene som musikalske instrumenter; Ridabu var en ukulele, mens Ingeberg var en tolvstrenger. "Vi har flere strenger å spille på," kunne han fortelle.

Sundt fikk spørsmål om Ridabu undervurderte Ingeberg. "Vi har mange feller vi kan gå, men undervurdering er den enkleste," sa Sundt. "Vi er favoritter, men det betyr ikke at spillerne våre kan falle ned på et dårligere nivå. Jeg forventer 100 prosent innsats."

På spørsmål om hvilket lag som var blitt mest svekket av forfall, svarte Henrik Ingeberg, mest på grunn av at stallen til Ridabu er større, og kan tåle flere frafall. Sundt kunne fortelle at keeperen var vårt svakeste ledd. "Det er fler damer som har sett kukken hans, enn baller som har truffet hanskene hans i år," sa han.

Mikalsen fortalte at Ingeberg ikke brø seg om formasjonen, men at de på siste trening faktisk hadde funnet gløden, etter lang leting. Olastuen mente at toppskårertittelen allerede var sikret den magiske Mikko.

Etterhvert ble det prat på opplegget rundt, og Mikalsen mente det var perfekt, med solskinn og fin fæst. Sundt la til at det ble gjenspeilt av spillet, og kalte regionskampen en suksess. Samtidig var det en eksplosiv publikumsøkning, mente Lars.

Sundt fikk spørsmål om Ingebergspillerne, og mente at Brage var best av dem, mens en ikke navngitt spiller hadde bomma på formen. Han mente samtidig at mange av Ridabuspillerne hadde noe på gang, og hadde særlig trua på Dag.

Cato tok så en Grodås, og la ut som kallenavnene hadde gitt medspillerne sine: Lars var lagets cherrytomat, Sindre var ananas ("helt jævlig på pizza," som Øverstad supplerte), Even var gulrota, Trond var morellen, Kristian det røde eplet og Brage papayen. Kapteinen sjøl var en kål. Og det sier vel alt.

Mellum skulle grille noe enkelt i kveld.

Den offisielle delen av pressekonferansen ble avsluttet av en ramsalt Ole Johnny Sundt, som hakket på alt han hadde hørt Ingebergspillerne prate om, fra glød og frukt, til det manglende fottøyet til enkelte av spillerne. "Jeg skal gi hver Ingebergspiller en stor klem, for deretter legge meg i skammekroken ei uke, hvis Ingeberg vinner," avsluttet han.

Debatten etter pressekonferansen ble delvis amper, men vår journalist hadde tatt kvelden. Les om det i en riksavis.

Jeg syns dette bildet var ganske kult:

Skrevet av Lars Mikalsen

Vi skriver februar måned og går med det inn i Ingebergs sjuende (strake) måned som regionsmester. En tittel jeg, og kanskje også dere andre Regionsmestere, så altfor ofte glemmer å glede meg over.

Klumpen satt i halsen da jeg her om dagen tok turen innom arkivet her på siden for å mimre littegrann. "Ingeberg tok en Weissflog og seiret" stod det. "Gud viser sin unåde mot de blå" kunne en bitter O. Sundt melde. Denne "Weissflog-metaforen" var jo i og for seg morsom nok, men ganske langt unna å være så treffende som forfatteren nok skulle ønske. Dette med Guds unåde mot de blå, derimot (så lenge man da kan forstå det som at han viste sin nåde mot de røde), er nok adskillig mere presist...

For snart sju måneder kjempet vi som sårede dyr for å forsøke å holde på en tilsynelatende tapt ledelse. En ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gjøre slutt på tre vonde år med Ridabus hegemoni i regionskampsammenheng. En ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gi et skadeskutt og forhåndsdømt Ingeberg-lag nok selvtillit til å danse rundt på Svartelva til de tidlige morgentimer. Men viktigst av alt; en ledelse som, hvis den holdt helt inn, ville gi oss en følelse av være med i sammendraget igjen.
Om det var Amund eller David som scoret utligningsmålet husker jeg ikke, men jeg husker inderlig godt følelsen som skyldte over meg i det 2-2 var et faktum. Resignasjon. "Du store all verden" tenkte jeg, "går det åt skauen nå igjen?" det var faktisk ikke mer enn det jeg klarte eller brydde meg om å tenke med et hode som strevde med oksygenmangel og et lite heteslag på gang. Vi var maktesløse. Kreftene var brukt opp og vel så det. I en kamp hvor vi stort sett blåste alt vi hadde på å løpe i mellom pasningssikre Ridaburgere uten å være i nærheten av å vinne ballen, hadde ingen av oss mere å gi. Kampen var tapt og Ridabu skulle nok en gang trekke det lengste strået. Det var bare å vente på at den siste spikeren skulle hammres inn i den berømte kista. Vi skulle ligge under 1-4 i kamper. Nye 365 dager skulle vi leve i skammen før vi på ny skulle få muligheten.

Da skjedde det noe rart. Enkelte vil kanskje oppfatte meg som en smule blasfemisk, men jeg undrer meg på om ikke en kar som med rette kan bære "den allmektige" som etternavn fikk med seg hva som var i ferd med å skje. Akkurat som da en viss Diego for drøye 20 år siden sendte England ut av VM ved hjelp av en smått legendarisk hånd, kan man jo spørre seg om han, denne allmektige, ikke bare for et lite sekund rotet en liten finger ned i dette lille fotballspillet som foregikk på Black River Park denne lørdags ettermiddagen. Han må ha registrert at urettferdigheten nok en gang var i ferd med å ramme de svakeste. Folkemord, sult og andre ting som av enkelte kanskje vil bli sett på som en smule viktigere ble satt til side. Et innkast + en kommunikasjonsfeil + en Mellum-stuss senere og rettferdigheten hadde skjedd sin fyllest.
Noen lange minutter senere var det klart for Øverstad robotdans og Olastuens seiers-Heineken. Selv om Hjellum ellers ofte framstår som en av de mindre flotte plassene man kan mistenke Gud for å ha glemt, så framstod dette lille tettstedet i sumpa ved Svartelvas utløp, ihvertfall for en kveld, som selve Himmelrik for 7 røde kamikaze-krigere med postnr. 2323 (bare lat som Cato).
En helt fantastisk prestasjon og en helt herlig måte å ta tilbake tittelen på, sjøl om jeg, til tross for min ateistiske overbevisning, ikke er skråsikker på at vi gjorde det alene...

Så, Ingebergere, 2-3 i kamper mot tølpera fra Svartelva var viktig, og kanskje den viktigste kampen vi har spilt så langt. Vi må huske på å nyte de neste fem månedene som mestere, men når dagen atter kommer må vi være klare. Denne gangen er je redd vi må klare oss sjøl!