Vi mottok denne kommentaren fra Ridabus lagleder Ole Johnny Sundt i natt.

Gud viste ingen nåde. Ridabu måtte få seg en på tryne, og det brennkvikt. Men i stedet for å gi alle spillerne «Jørgen-jernlegg» og vondt i vilja, ga han heller magiske evner til Ingeberg. Magi representert ved Even Egeberg, to innkast, og en klarering.

La det være sagt med en gang. Lars Mikalsen hadde gjort hjemmeleksene sine. Bra for en kommende lærerskolestudent. Men Mikalsens forståelse for spillet, samt hans evne til å se hva som kommer, lukter det høy klasse av. Denne mannen fikk ikke hyllest nok, på en aften der ingen viste helt hvem de skulle hylle. Om noen, utenom keeper Egeberg fortjener en klapp på skuldra etter kampen, måtte det være Mikalsen. Resten av Ingeberg kan takke seg lykkelig over at de får lov til å spille på lag med en slik stor trener og keeper.

Brikker i et spill. Det var det de resterende spillerne til Ingeberg var. Statister som løp rundt og jagde Ridabu-spillerne rundt på matta som var begrenset av konuser og kjegler. Dette lykkes de med til en viss grad defensivt, da de ved flere anledninger klarte å få en avgjørende tå på ballen, slik at Ridabu måtte starte på nytt igjen. Overgangsspillet uteble, noe som tydeligvis var en strek i regninga til Ingeberg.

Offensivt, altså med ball under kontroll, var heller ikke Ingeberg særlig flinke. Overgangene uteble. Undertegnede kan ved hjelp av en hånd telle antall presise pasninger som ble slått innad i Ingeberg, og savnet etter noe kreativt var stort. Måten Ingeberg lykkes med sin taktikk, kunne gitt de et 0-0 resultat. Noe de ved en slik taktikk måtte vært storfornøyd med.

Men de scoret tre ganger. Noe som ofte holder til å vinne fotballkamper. Noe som også gjaldt lørdag. Men måten målene kommer på, må kategoriseres av typen – «Helt utrolig irriterende» for laget som slipper dem inn. To relativt enkle innkast med stort blått overtall i boksen, ender i to mål. Et selvmål. Det tredje en klarering som ender i mål. Igjen et selvmål.

Nå skal det sies en gang for alle. Undertegnede er stor fan av lag som forsvarer seg godt. Problemet til lag av denne typen, er at målene stort sett kommer på situasjoner der det andre laget kun kan skylde seg selv. For når man er etablert i spill på motstanderens halvdel kanskje ti ganger i løpet av seksti minutter må det et under til for at man skal vinne. Det underet fant sted lørdag, foran et rekordstort publikum i finværet på Hjellum. Ingeberg hadde alle marginene på sin side, pluss en god porsjon flaks, og vant slaget.

Ridabu var gode. Faktisk vil undertegnede påstå at kampen lørdag kveld, var den best gjennomførte regionskampen fra Ridabu sin side noensinne. Alle spillerne gjorde arbeidsoppgavene sine, og nektet Ingeberg å komme inn i kampen. 2 ganger 30 minutter dominans fra de blå. Fra keeper til angrep. Likevel holdt det ikke.

Dermed er stillingen totalt 3-2 i kamper, favør de asurblå. Så kanskje var det likeså greit at de røde vant. Det hadde vært kjipt om totalstillingen først kunne blitt utlignet i 2010.

364 dager igjen til neste kamp. 364 dager som mestere. Det kan ingen ta fra Ingeberg. Men lynet slår ikke ned to ganger på samme sted. Bortsett fra Empire State Building. Der slår det ned 500 ganger i året...

Hovmod står som kjent for fall. Er man litte grann oppesen, er det altså fort gjort å prestere dårligere enn man kunne regne med at man skulle gjøre.

«Jeg ser bare ikke hvordan Ingeberg skal kunne slå oss, hvordan skal vi greie å tape mot dere? Hvis vi taper mot dekk skal je sitte hjemme ei uke uten å nærme meg utgangsdøra.» Sitatet er klippet og limet littegrann både fra nett og det virkelige liv, og mannen som siteres er selvsagt mannen vi kjenner som den store kaizer i Ridabu-miljøet, nemlig O. Sundt. Året var 2005 og Ridabu hadde akkurat vunnet 5-4 og dermed også sin tredje strake seier over Ingeberg. Det var opplest og vedtatt: Ingeberg var sjanseløse, Ridabu uslåelige. Det skulle visst bare bli sorgen for oss sportslig sett, og krampeaktige forsøk på å vinne banketter med Ingebergsang og promillerekord skulle bli vår vei å gå. Godt er det da å se at det eneste som trengs for å vinne regionskamper er disiplin i forhold til spillestilen, en tro på det vi skal gjøre og selvsagt spillere som makter å sette ballen i mål.

Utgangspunktet for matchen i år var ganske annerledes enn foregående år. Ridabu slet med fravær på en del viktige spillere så som keeper Erken og midtstopper Mellum, mens Ingeberg på sin side for første gang kunne stille med fullt lag og dermed også to innbyttere. Favorittstempelet tilfalt for første gang i historien de rødkledde og spenningen var stor med tanke på hvor vidt vi ville takle forventningspresset. Til forskjell fra våre venner i blått (les reg. kampen 2006) evnet vi å spille det spillet vi på forhånd ble enige om, score mål og i en særs underholdene batalje drog vi også som ventet det lengste strået i en, tremålsseier til tross, spennende kamp.

«Ingeberg, Ingeberg, vi vet akkurat hvor rævva dekk er!» kunne en slått, men langt fra slagen Dag Grytli melde etter fjorårets dyst på Black River. Alle som en lot til å la seg imponere av unge Grytlis spontane kreativitet. Verset var både langt, morsomt og tidvis ganske så, eller i hvertfall ment å være, ydmykende for de ferske Regionsmesterene fra Ingeberg. Men da det litt utpå kvelden kommer fram at denne lite flatterende hyllesten var forberedt av Amund Torp god tid i forveien for en kamp man tydeligvis regnet med at man skulle ta hjem uten større problemer, kom den litt flaue bismaken der bakerst i ganen. Ikke slik å forstå at det var pinlig for oss Regionsmestere å få en dose sjikane slengt i trynet – det tok vi som alltid med et smil – men det ble så åpenbart ikke like stilig å være Ridabu-gutt lenger. Breiale, hovmodige og eplekjekke som få. Men altså slått i en match man virkelig regnet med å vinne. Man kunne egentlig spå utfallet av neste års match allerede da. Når man etter å ha tapt regionsmester-tittelen fortsatt finner det opportunt å stå å jalle på rim om hvor dårlige og homoseksuelle motstanderen er fortjente dere intet mindre enn hva dere fikk. En god porsjon juling i år og.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å legge ut en artig liten snutt jeg fant igjen her.
Hentet frahttp://regionskampen.net/2005/07/ridabu_snudde_mot_ingeberg.html#comments:

«Tørr vedde en god slump på at når vi først har dere i kne, skal du se langt etter den Ridabu-gutten som reiser seg igjen. Svar på spørsmålet altså: VI takler denne situasjonen, DERE begynner å grine og går hemmat (vent og se)»
skrevet av: mikk 28.juli 2005

Jeg spår at vi ved en evt. seier i neste års match, noe som for øvrig ville være vår tredje på rad (!), antakelig har parkert dere for godt og at jeg i mitt drøyt to år gamle utsagn får mer enn rett i min spådom…

Da Ingeberg ruslet slukøret av banen etter tapet mot Ridabu sommeren 2005 kunne situasjonen beskrives som ei skute med sterk slagside. To år senere viste Ingeberg at alt er mulig dersom man ønsker det nok, og at det ikke er bare Ridabu som vet å gjenskape suksess.

For å fatte den utrolige snuoperasjonen Ingeberg har stått for, kreves innsikt i en dypere psykologisk verden. For gjenreisningen av Ingeberg har ikke vært annet enn en oppvisning i motivasjon, glød og entusiasme. Ting man ikke kan trene på – kun ting som må lokkes frem.

Og at de tre faktorene kan banke talent, teknikk og ferdigheter ned i støvlene på hvilken som helst dag.

Æren er vanskelig å tilskrive andre enn Ingebergs lagleder Lars Mikalsen. Geniet Lars Mikalsen. Du måtte være tilstede for å forstå hva slags ansiktsuttrykk hadde da Ridabu etter å ha banket Ingeberg sommeren 2005. Død og fortvilelse er ikke beskrivende nok. Neste gang var ikke tap et alternativ.

Og i et spill der det er få rom for å feile, er det et vrient utgangspunkt. Du får en sjanse hvert år. Går det galt må man vente et år til neste mulighet, og vite at dine argeste konkurrenter kan krone seg med tittelen regionsmester.

Og av og til må du lete med lys og lykter for å finne svaret på hvordan man snur en negativ tendens. Andre ganger finnes svaret der du minst av alt venter å finne det. For Ingeberg sin del åpenbarte det seg en Messias i grevens tid.

For Sindre Øverstad sitt inntog på Ingeberg sitt lag har ikke vært annet enn imponerende. Like mye som det har imponert har det overrasket. Målet mot Ridabu i årets kamp satte kronen på verket i det som ikke beskrives som noe annet enn en Askeladdhistorie.

Kanskje det er nettopp det Ridabu mangler. Askeladdhistoriene. For mens Ingeberg sin stall med årene blir bedre og bedre, svekkes Ridabu i at viktige brikker faller fra.

Samtidig snakkes det høyt om marginer i mot for Ridabu sin del. Det er vanskelig å si seg uenig det. Men sannheten er at i fem av seks kamper så har Ridabu vunnet klart på sjansestatistikken. En gang kan kalles uflaks, to ganger – muligens det samme. Men når en ting gjentas sesong etter sesong nærmer betegnelsen uflaks seg mer og mer ordet udyktighet.

Sånn sett trenger ikke fortvilelsen til Ridabu å bli langvarig. Avslutninger kan trenes. Men som vi alle vet er det trening gjennom tid som gir resultater. Spørsmålet er om trener Sundt heller kunne tenkt seg å mane til kamp gjennom knallhard motviasjonscoaching kontra å bruke tid på treningsfeltet.

Men med to år uten seier er det kanskje ikke nødvendig å etterlyse engasjement hos spillerne. For Ingebergs del handler det om å omstille seg fra angrepsposisjon til forsvarerposisjon.

Så blir det spennende å se hvordan de røde takler det. Men med Mikalsen og Øverstad i sine rekker, er ingenting umulig.

I mens kan de nyte det faktum at sesongen 2006 ble en jubelsommer. Og at man neste gang gå opp i ledelsen hva antall seire angår.

Av Ole Johnny Sundt

Det ryktes helt opp til Ingeberg at Ridabus lagleder på lørdag skal delta i årets ”Løkkecup” i Ankerskogen. En turnering jeg vet han pleier å delta i og en turnering med en så festlig og jovial ramme rundt at jeg godt kan skjønne hvorfor han ønsker å delta i år også. Her sparker den øverste sosieteten fra Hamars uteliv ball og prater både tøys og tull helt fra tidlig om morgenen til utpå ettermiddagen. Hvorfor skal ikke da C-kjendis Ole Johnny Sundt også delta?

Muligheten er jo tilstede for at han kan ha glemt hvilken dato årets regionskamp skal gå av stabelen. En annen går ut på at han rett og slett ikke kan ta seg råd til å begå det sosiale selvmordet det ville være for en mann av hans status å ikke delta i Anker’n denne lørdagen.Grunn nr to er nok den mest sannsynlige selv om det i bunn og grunn er likegyldig hvilken grunn han har for å dobbeltbooke.

”Je orke da ikke spelle mer enn to minutter uansett, så da er det like greit å stå å sjå på” er svaret vi får når vi spør hvorfor hans spilletid har minket så voldsomt de senere årene. Enten så er denne mannen i bedre kondisjonsmessig form enn man skulle tro i år, eller så er han i ferd med å glemme hvor lojaliteten ligger, eller skal ligge, på en dag som lørdag 12. juli. En mann som har kondis til å gjennomføre både en turnering og en regionskamp på samme dag ville til og med gjort Wilson Kipketer grønn av misunnelse, og den mannen kjem nok neppe fra Torstingbuveien.

For egen del kan jeg si at noe slikt aldri ville blitt akseptert hos oss fra Ingeberg. Skulle eksempelvis Cato Olastuen dra på seg en grønn t-skjorte og flyge rundt sammen med en skokk møkkfulle folk å spelle sirkusfotball samme dag som regionskampen går av stabelen ville han i beste fall fått en solid karantene. Jeg hadde sett på det som et gedigent svik hva dedikasjon til regionskampen angår. Det er nemlig DEN som teller, ikke hvor langt Briskebybanden kan klare å komme i ”Løkkecup” med 3,2 i promille. Dette trudde jeg alle som var involvert i regionskampen skjønt var enige om, helt til den minst sannsynlige av alle plutselig beviser det motsatte.

Lars Mikalsen

Etter Ingebergs 4-1 seier mot Ridabu tilegnet kampens store spiller og matchvinner Lars Mikalsen æren for seieren til kollektivet Ingeberg. Storsinnet og beskjedent fra en mann, hvor egenskapene som fotballspiller går utenpå alt vi har sett i en regionskamp tidligere.
Av Ole Johnny Sundt

Riktignok slutter aldri Ingebergs spillere å forbløffe. For når spillere som Brage Bevolden og Kristian Mykleset, som i likhet med tanksenter hos Ridabu Jon Arne Johansen, kun rører ballen en gang i året, gjør Ridabus mer rutinerte storspillere til statister, mens Cato Olastuen, Even Egeberg og Sindre Øverstad tidvis latterliggjør ferdighetsnivået til Ridabu-spillerne, er det selvfølgelig prestasjoner som må berømmes. Men deres suksess krones i form av en 4-1 seier. Noen andres suksess fortjener større omtale.

Ridabu har funnet ut av Trond Søby. De har funnet ut av Even Egeberg. De fikk begge kjenne på kroppen hvordan, og ble mer eller mindre viktige defensive brikker enn offensive, som Ingeberg på forhånd hadde håpet på. Heldigvis for Ingeberg har de en spiller det er helt umulig å få kontroll på.

Noen ville kalt det tilfeldigheter, marginer og flaks. Men bevegelsene, posisjoneringen, touchen og avslutningene til Lars Mikalsen gjør det til alt annet enn det. Dermed gjør de han også til den absolutt beste spilleren i hele regionskampsirkuset. Jeg tør faktisk trekke påstanden så langt, at uten Mikalsen ville ikke Ingeberg stått som vinner i verken 2007 eller 2009.

Ridabu evner i større grad enn Ingeberg å skape målsjanser, men har ingen til å sette de i nettet. I år var faktisk avslutningene så elendige at debutanten Remi Farmen egentlig aldri fikk vist hvilke kvaliteter han har som keeper. Lars Mikalsen sin 2-1 og 3-1 scoring kommer ut av ingenting, men ender i mål på grunn av hans årvåkenhet, posisjonering og iskalde avslutninger. Dermed har Ingeberg den faktoren som Ridabu må kjempe knallhardt for å veie opp for.
Mot Ingeberg dette året var Ridabu for dårlige over hele linja, og de må finne trøst i at de til tross for det ikke var lengre unna. For kampen var jevn, noe Ingeberg sine andre spillere som nevnt fikk skryt av Lars Mikalsen for.

Mikalsen sin hyllest av sine lagkamerater kom dermed på et tidspunkt som passet godt. For Ingebergs målgarantist har ofte følt seg forbigått når man har snakket om de store spillerne i Regionskamp sammenheng. Derfor var det kanskje den beste kvelden å kvelden å tilegne lagkameratene den store æren. Men få kan overbevise meg om at denne seieren var mange andre enn Lars Mikalsen sin.

Da er det best å ta den ydmyke tonen i forkant, for å bli hyllet som en helt i etterkant.

Sånnsett kler beskjedenheten han, og en stor spiller ble med det enda større.

Kommentar av Ole Johnny Sundt
På mange måter er lagidrett, og spesielt fotball såre enkelt. Du er ikke bedre enn ditt svakeste ledd. Du kan gjemme bort det svakeste leddet, eller så kan du trekke frem de egenskapene leddet innehar og få det til å se utrolig bra ut. Dette gjelder like mye spiller som lagets samlede ferdighet. Spill på det du kan best, er kanskje en setning som dekker det aller best.

Lag som lykkes med å samles om noe felles, utnytte styrkene man har på den mest effektive og hensiktsfulle måten, og dermed opptre på det man så fint kaller kollektivt, er en ren nytelse å se på. De vinner også stort sett de fleste kamper. Du vinner sjelden alene.

Slik har Ingeberg stått fram. Slik har Ingeberg lykkes de siste årene.

Problemet er at hvis man tviler eller rokker ved disse grunnpilarene, og går andre veien, altså opptrer på egenhånd, vil laget som helhet falle sammen fortere enn et korthus. Hvorfor Ingeberg brøt med det de er aller best på vites ikke. Men at de gjorde nettopp det levnes det liten tvil om.

Når det er sagt er ikke Ingebergs individuelle ferdigheter dårligere enn at de kunne kommet unna med det på et vis. Og deres tidlige ledelse kunne knekt Ridabu fullstendig. Men i stedet for å sette seg opp mot hverandre, og finne en syndebukk, var det plutselig klapp på skuldra og gode ord. En stemning som sjelden har vært å se hos de blå.

Individualistene var blitt et kollektiv.

Troen på at man sammen kunne slå erkerivalen, selv ved en dårlig resultatmessig start virket å være på topp. Dermed malte man ufortrødent videre med sitt spill. Og mens spillet knyttet Ridabuspillerne enda tettere sammen, var det i aller høyeste grad med på å slå sprekker i Ingeberg sitt. Tvilen kom snikende hos de røde. Troen ble enda sterkere hos de blå.Da David Arnesen satte inn 5-3 etter et mønsterangrep var det aldri tvil. Og enn så flau feiringen av målet ble, var det likevel ektefølt og spontant. Om det betydde noe for alle i blå drakt.

Og skuffelsen man så i Ingebergspillerene sine ansikt fortalte oss at det betydde mye for dem også. En følelse de måtte bære med seg gjennom en lang sesong. Heldigvis er referenten litt sein i avtrekkeren, slik at de får rettet på det relativt raskt.

Da holder de nok fast ved det de er aller best på. Så spørs det om Ridabu opprettholder sitt.

Byttes rollene om er det duket for rød jubel.

Fotball er faktisk ikke vanskeligere.